28.4.09

Leseoppgave: De 7 første diktene i Ars Moriendi


Ars Moriendi eller de syv dødsmåter innledes med syv dikt, en for hver ukedag med titlene:

Mandag: Fluktforberedelse
Tirsdag: De klokes panikk
Onsdag: De dummes panikk
Torsdag: Hos en maler
Fredag: Hos en prest
Lørdag: Spørsmål
Søndag: Tomt hus

Diktene er bygget opp av kryptiske og originale metaforer. Det er mulig at jeg overvurderer mine blogglesere, men jeg tenkte at vi kunne tolke diktene sammen og diskutere betydningen av disse i løpet av en uke. Vi starter på mandag 4. mai med det første diktet, fortsetter videre utover uka med et dikt pr. dag, helt fram til søndag. Altså: Les de syv første diktene i samlingen og gjør deg klar. Jeg kommer til å poste diktet tidlig på dagen og så kan vi kommentere under.

Er dere med?

Svar 3

1.Paal-Helge Haugen:Steingjerde (NB! ble utgitt i 1979, bloggerkommentar)

2.a.Mye. b.Mye.

3.Viktigst av alle som igangsetter da jeg var 17.

4.PROFIL-folka snudde oppfatningen av hva som er god poesi på hodet - blant poetene og de nærskyldte fans. Blant folk flest hersker vel det samme gamle regimet.

5.Poesien i Norge i dag er mer maktesløs enn noen gang fordi den ikke når fram til noen, selv ikke til poetene. Hva poesien "bør" være er dermed uinteressant, fordi den ikke "kan" være det den kanskje burde.

Svar 2

Her svarer ein poet som sjølv gav ut dikt på 1960-tallet:

1. Eg ville tilrå Så seile vi på Mjøsa. Denne er det flest som kjenner. Og denne har mest som ikkje andre har.

2. Blad frå ein austleg hage? Opplagt ein del av det nye i 1965. Men for meg er diktverda her ei heller stilleståande sosial verd. Eg har aldri vori særleg haiku-inspirert, interessert kanskje, men lite påverka. I 1965 tydde Georg Johannesens surrealistiske Ars moriendi og Jan Erik Volds figurdikt Mellom speil og speil mykje meir for meg.

3. Volds innverknad i norsk poesi gjennom Volds eigne dikt er viktig, men enda viktigare på lengre sikt. Essaya hans på 1960-talet var
epokegjerande.

4. Eg analyserer tiåret som ei tid med akseptasjon og kritikk. Dette gjeld også kva som kunne "vere" eit dikt. Diktfelt - ikkje minst i Noreg - blei opna. Grunnlaget for dette var ei sosial rørsle: Men ein lyt vere spesifikk og ikkje abstrakt her. Enda eg ikkje har studert grundig akseptasjonen i 1960-åra som det viktigaste for tiåret, kunne eg nemne følgjande stikkord for ny sosial norsk aksept for: kommunisme,seksualitet og homoseksualitet, nordlendingar og russarar, dialekt, arbeidsliv, vietnamesarar og palestinarar, fredsarbeid, ungdom, forsking og vitskap. Ja, Noreg byrja å få pengar i 1950-åra, men låg elles etter. På slutten av 1960-åra var relativt avanserte litterære verk som Mor godhjertas glade versjon. Ja av Jan Erik Vold og Anne av Paal Helge Haugen store litterære "scoop". 1960-åra opna alles auga for Olav H.Hauges tema (jfr sosialt) og talent, ei interesse som seinare berre skal vekse.


5. Ja, eg er samd. Å dikte er relativt presist definert av Georg Johannesen. Likevel: Nordmenn som folkeferd har også hatt ein lang tradisjon med å dra på oppdagingsferd. Herunder kjem Jan Erik Volds ferder til Amerika og Sverige. Alf Prøysen kommenterte dette i tittelsporet "Så seile vi på Mjøsa". Men dette spørsmål 5 er ikkje noko enkelt enquete-spørsmål... Eg ville også leggje til poeten sitt forskararbeid. Eit godt døme på dette er Pål Helge Haugen sin montasje eller punktroman

Svar

Her kommer det første av tre svar på enqueten jeg sendte ut før påske. Poeten foretrekker å være anonym.

1. Hvilken diktsamling ville du anbefale som den viktigste fra perioden 1960 - 1969?


Nye dikt av Georg Johannsen (1966)

2. Hva har utgivelsen av Blad frå ein austleg hage (1965) med haikudikt oversatt av Paal-Helge Haugen hatt å si for deg? Og hva tror du den har betydd for norsk poesi?

Personlig ikke så mye for meg. Men den har nok hatt sterk direkte innvirkning på Haugens egen skrivepraksis, og dermed indirekte på norsk poesi seint 60-tall, og på hele 70-tallet. Viktig som Haugen har vært.

3. Hvordan ser du på Jan Erik Volds rolle i norsk poesi på 1960-tallet?

Mindre viktig. Hans tyngdepunkt og gjennomslag ligger i 70-årene.

4. I hvilken grad endrer 1960-tallet på hvilke forventninger man hadde til hva som kunne "være" et dikt?

Nokså mye. Konkretismen, nyenkelheten, det korte diktet etc. Både på godt og vondt lever vi ennå i 60-tallsskyggen, poetisk sett.

5. Georg Johannesen har uttalt: "Å dikte henger også sammen med å diktere,
å ta seg til rette, å bestemme noe, å si noe om hvordan ting er, og hvordan de burde være."
Er du enig at dette bør være en viktig del av rollen som poet? Hvordan gir dette seg utslag i norsk lyrikk fra 1960-tallet?

Dette er nok noe G.J. sa seinere i livet. At å dikte kommer fra latin: "å diktere". Det stemmer nok for hans egen poesi, fra og med Dikt 1959. Men jeg ser ikke det store gjennomslaget hos andre poeter på 60-tallet. O. H. Hauge står nok nærmere spørsmålet enn svaret som dikter.

4.4.09

Enquete - svar kommer etter påske





Følgende rundspørring om dikt på 1960-tallet der noen utvalgte poeter deltar kommer etter påske:

1. Hvilken diktsamling ville du anbefale som den viktigste fra perioden 1960 - 1969?

2. Hva har utgivelsen av Blad frå ein austleg hage (1965) med haikudikt oversatt av Paal-Helge Haugen hatt å si for deg? Og hva tror du den har betydd for norsk poesi?

3. Hvordan ser du på Jan Erik Volds rolle i norsk poesi på 1960-tallet?

4. I hvilken grad endrer 1960-tallet på hvilke forventninger man hadde til hva som kunne "være" et dikt?

5. Georg Johannesen har uttalt: "Å dikte henger også sammen med å diktere, å ta seg til rette, å bestemme noe, å si noe om hvordan ting er, og hvordan de burde være." Er du enig at dette bør være en viktig del av rollen som poet? Hvordan gir dette seg utslag i norsk lyrikk fra 1960-tallet?

Føl deg fri til å delta i kommentarfeltet under...



God Påske!

3.4.09

1965 - Blad frå en austleg hage

Tidstypisk?

Det er vel neppe tilfeldig at det kommer en samling med norske versjoner av japanske haikudikt. Det finnes påvirkninger fra imagistene, fra beatpoetene og fra dreiningen i den norske lyriske skrivemåten, fra 1950-tallsmodernismens pompøse fremmedgjøringsdikt til en ny enkelhet, en besinnelse og en mer konkret tilnærming til hverdagen. Rolf Jacobsen og Olav H. Hauge, to av profilkretsens favoritter, hadde noe av haikupoetikken i sin skrivemåte og tilnærming til verden. Året etterpå skriver Olav H. Hauge sin milepæl: Dropar i austavind, som også er tidstypisk i den forstand at det representere noe nytt som presser seg fram og treffer sitt publikum. Innenfor rockmusikken blir enkelte album stående som klassikere: de er både nyskapende og tidstypiske på samme tid. I den sammenhengen har vel kanskje haikudiktet mest til felles med pønkens verdier. Enkelhet, hardhet, det anti-sentimentale og lite selvhøytidelig, og humoren selvfølgelig. Samtidig har haikusjangeren i denne innpakningen fått et slags høykulturelt stempel, noe som tradisjonen ikke var en del av. Den er en bevegelse i motsatt retning av den symbolske modernismen komplekse metaforer som satte store krav til leserens kompetanse og tolmodighet. Men det er ikke til å komme bort fra at haikudiktet er knyttet en aura av mystikk.

Shiori

Haikudikteren forholder seg medfølende til de fenomenene som fanger hans oppmerksomhet. Han bøyer seg bokstavelig talt ned, legger seg ned og ligger nese mot nese med frosken. Kontrasten blir lyrikk som en slags tale fra oven, der dikteren opphøyer seg selv, ser ned på og føler med i samme perspektiv. Visdommen er lagret i det metaforiske språket, en kode som indirekte kommuniserer: se så flink og klok jeg er. Hvis vi går inn i lyrikkhistorien, så er det nettopp dette som er Profilkretsens kritikk av 1950-tallsmodernistene. Mange gikk så langt at de insisterte på at man måtte gi slipp på metaforen som virkemiddel.

Når Peter R. Holm i sitt dikt "Stentid" (1962) skriver:

(...)
Jeg vil plante et lyn i klippen
og fastholde meg selv og alt i et syn,
min hånd skal rører ved all skjønnhet
og forme den til et vern mot tiden...

så er det milevis fra Jan Erik Volds "Trikkeskinnedikt" (1968):

Tenkte jeg skulle skrive et dikt
om trikkeskinner
En gang begynte jeg på ett: Byen ligger bundet
i sitt nett av trikkeskinner
- kom ikke lenger.
Går ut å se på trikkeskinnene, de binder ikke
byen fast, de ligger nedfelt i gaten
med brostein solidarisk på begge sider, gå ut
og se på byen, den er ikke bundet, byer
kan ikke bindes. (....)


Hosomi

Hva er det som strammes inn? Hva er det kuttes vekk? Det er først og fremst det å kutte vekk tanker og abstrakter, å rense poesi for det som ikke er sanselig og konkret. På midten av 1960-tallet var det nok en ubalanse. Behovet for et nytt diktspråk var prekært. Det var noe slapt og intellektuelt over diktene. Symbolspråket var tilslørt og svevende og endte ikke i en konkret virkelighet, men ble værende i sin en dunkle uvirkelighet. Her er jo Hauge og Jacobsen eksempler poeter som klarer å knytte diktene til en konkret virkelighet og renset diktspråket i større grad for abstrakter. Selv om Jan Erik Vold synes å mene at de ikke gikk langt nok, så ble disse to fremhevet som forbilder og satt opp mot 1950-talls modernistene. Det var også en kulturkamp som hadde mange forgreininger, ikke minst politiske, men den historiske framstillingen av dette vil fremdeles være avhengig av brillene som ser. Noen vil se et lyrikkpoliti som ikke tar hensyn til poetisk gemytt og forskjellige personlighetstyper. Mens andre vil se en ærlig kamp for å definere virkeligheten. Georg Johannesen uttalte at: "Å dikte henger også sammen med å diktere, å ta seg til rette, å bestemme noe, å si noe om hvordan ting er, og hvordan de burde være."

Sabi

Det ligger en anti-sentimental holdning både i haikupoetikken og 60-talls modernismen. En bevegelse vekk fra den ekspressive poeten med hang til å skrive om sitt eget følelsesliv. Og det innadvente som retter seg mot poetens tanker om verden og intuisjoner om sammenhenger. Det er en slags hardhet mot sin egen sentimentalitet og selvmedlidenhet, en vilje til å rette blikket utover mot verden og tingene, og mot den politiske virkeligheten og medmenneskene. Paradoksalt nok, har religiøse og politiske fanatikere en hang til det sentimentale. Så den hardheten som haikupoetene sikter til er ikke kynisme, men heller en slags selvdisiplin, en vilje til å ikke fremheve seg selv.

over desse markene
rann blodet frå soldatene
til graset visna