Jan Erik Vold debuterer

Henning Wærp omtaler debutsamlingen i sin glimrende oppsummeringsartikkel av Volds forfatterskap på denne måten:

Jan Erik Vold debuterte i 1965 med diktsamlingen mellom speil og speil, som innbragte ham Tarjei Vesaas debutantpris. Det som i samtiden trolig vakte mest oppmerksomhet, var de to avdelingene med figurdikt, "Rom og speil" og Frosne ord", der dikt typografisk er satt opp slik at de danner bilder: et kors, et kvadrat, et timeglass, et yin og yang tegn m.fl. Det er språkets materialitet det her fokuseres på, og ikke abstrakter som "sjel" og "ånd". Diktene fanges nettopp med blikket.
Når det gjelder de øvrige diktene i diktsamlingen, må de sies å befinne seg innenfor en tradisjonell modernistisk motivkrets, med en speilmetaforikk som problematiserer både selvidentitet og referensialitet, korrespondanse til en eventuell virkelighet der ute som man kan forholde seg til.

skal
den som drikker av sitt eget bilde løse speilets
gåte

Dette er prologdiktet til samlingen, et dikt formet som et spørsmål, dog uten spørsmålstegn og et svar gis heller ikke. Derimot kretser mange av diktene i diktsamlingen rundt problematikken innestengthet og lengsel etter kontakt. Det at diktene er tittelløse, at skilletegn ikke brukes og sidetall ikke finnes, setter leseren i noe av samme rådville stemning som diktjeget. Det er vanskelig å orientere seg i diktsamlingen, diktene flyter over i hverandre. Man merker imidlertid poetens komposisjonsvilje i en inndeling på et større plan. Diktsamlingen faller i syv avdelinger, pluss et innledningsdikt og ett avslutningsdikt. Ved at innledningsdiktet er plassert foran kolofonsiden og avslutningsdiktet etter innholdsfortegnelsen, utfordres grensene for hvor diktsamlingen starter: De vanligvis ytre markører fra forlag og bokprodusenter er innskrevet i selve diktsamlingen.

mellom speil og speil inneholder en rekke natur og kjærlighetsdikt som i et etterpå perspektiv kan sies å være utypiske for Jan Erik Vold. Flere av diktene er preget av harmoni, nesten symbiose, i en heller høystemt metaforikk eller i en besvergende klanglighet som Vold senere nettopp kritiserer, f.eks. denne: "Når natten lener seg tilbake på sitt leie over myk mørk ås [...]". Og følgende verselinjer kunne ha vært skrevet av Hans Børli eller Halldis Moren Vesaas: "slik står jeg og hviler min panne mot treet / som reiser seg rolig mot stjernene". Dette er ikke dårlig, tvert i mot vakkert, men det er en type nærværs eller inderlighetspoetikk som Jan Erik Vold senere distanserer seg fra. En slik korrespondanse jeg natur kosmos tilhører et romantisk univers og ikke en dennesidig modernisme som Vold ellers representerer.