Gjennom hele forfatterskapet er Økland i dialog med naturen, men det er alltid med en original vri etter vendingen i forfatterskapet. Han vender ikke tilbake til det ekspressive og sentrallyriske som preget inngangen til forfatterskapet, men kanskje ligger det der likevel.
Naturen der ute - den store som ventar - med alle sine kretsløp og utsikter: Ein garderobe. Her heng dei store kjenslene når dei ikkje blir nytta. Her i naturen - den store - heng venleikskjensla klar, ingenting er for lite for den. Her heng den store attkjenningsgleda, her angsten, her nytinga av å puste, her den kosmiske einsemda, her lengten, lengten til kva som helst. Kjensler ein ikkje finn att, eller som er i vegen om ein hengjer dei frå seg innadørs. Men ute i garderoben heng alle trygt. Det krevst berre at ein har med seg sitt eige påskot, så får ein utlevert akkurat den kjensla som passar(frå Når ikkje anna er sagt 1991)
Det er kanskje en av de største bragdene med forfatterskapet til Økland, at han viser vei ut av naturlyrikken og inn i den igjen: som en kokk, som etter sine reiser ut i verden, kommer tilbake og fornyer norske mattradisjoner.
3 kommentarer:
Litt urelatert til blåggposten, men jeg ser av twitter at du er lærer, og det slår meg at de er heldige, de elevene som har en norsklærer med så mye kunnskap og engasjement.
Vel... det er ikke akkurat den litterære arven som fanger oppmerksomheten til elevene. Jeg får inntrykk av at noe er i ferd med å gå i oppløsning. Norskfaget er i endring. Dag Solstad stilte nok rett diagnose med romanen Genanse og verdighet. Det vil nok bli mer analyse av reklame og nettsteder, enn analyse av dikt. De fleste særemnene dreier seg om adaptasjon av film og norsk rap i år. Poenget mitt er at interessen for nordisk lyrikk ikke nødvendigvis er noe elevene er interessert i eller bruker mye tid på. Jeg bruker å dra på haikutur og lage en haikusamling i klassen. Den sjangeren bruker å treffe elevene. Det er ikke sånn ovenfra og ned: en kode de ikke forstår som de må avkode. Haiku bør være rene sanseinntrykk og konkret. Det liker de. Fotografere med sansene i et trelinjers dikt.
Interessant det du sier om haiku, Erik. Har samme erfaring med bruk av haiku i skolen, og har nettopp vært inne i et par 8.klasser nå, der jeg oppdager at de også har veldig sans for det rytmiske i haikuformen.Selv om jeg sier at de ikke behøver å holde seg så strengt til 5-7-5-systemet, synes de tydeligvis at det er litt utfordrende å ha et gitt antall stavelser å bruke. Og innenfor denne trelinjersformen er det mye de kan utforske. ( Bokstavrim, kontraster osv.)
Legg inn en kommentar