15.6.05

Priser og prestisje

Priser for 2004-utgivelser.

Nominert i nordisk Råds litteraturpris og
Gyldendalprisen: Stein Mehren: Imperiet lukker seg
Kritikerprisen: Øyvind Rimbereid: Solaris korrigert
Lyrikklubbens pris: Pedro Carmona-Alvarez: Prinsens gate
Haldis Moren Vesaas-prisen: Morten Øen: Ti



Halldis Moren Vesaas-prisen (25.000 kr)
Prisen tildeles årlig en lyriker og/eller en gjendikter som gjennom et antall verker har markert seg i norsk poesi med en klar egen stemme og bidratt til poesiens prestisje i Norge. Olaf Norlis Bokhandel har stiftet prisen. Juryen består av seksjonleder fra Norli, litterær direktør fra et forlag og daglig leder i norsk forfattersentrum.

2004 Morten Øen
2003 Espen Stueland
2002 Torgeir Skjerven
2001 Haakon Dahlen
2000 Øyvind Berg
1999 Georg Johannesen
1998 Torild Wardenær
1997 Bjørn Aamodt
1996 Rune Christiansen
1995 Arvid Torgeir Lie

Den norske Lyrikklubbens pris - "Prisen gis til en lyriker som på tross av sin utvilsomme litterære kvalitet er lite synlig i det offentlige rom. "

2004 Pedro Carmona-Alvarez: Prinsens gate
2003 Espen Stueland: Å si om seg selv
2002 Steinar Opstad: Synsverk
2001 Øyvind Rimbereid: Trådreiser
2000 Inger Elisabeth Hansen: Fraværsdokumenter
1999 Arne Ruste: Indre krets
1998 Torgeir Rebolledo Pedersen: Blåveisfra
1997 Tone Hødnebø: Pendel
1996 Hanne Bramness: Revolusjonseleiger



Kritikerprisen
for årets beste voksenbok 2004: Øyvind Rimbereids SOLARIS korrigert
tale til prisvinneren, holdt på Tostrupkjelleren 3. mars 2005

Hva ville vi kritikere bli dersom poesien krøp fra sin verden til oss? Skamfulle, tror jeg, når den kommer med sine bilder av vår tid, og ikke minst når den minner oss om det faktum at Kritikerprisen ikke har gått til en lyriker siden Paal-Helge Haugen fikk den for boka Meditasjonar over Georges de La Tour i 1990. Det er derfor med en kombinasjon av djup skam og ustyrtelig glede jeg kan meddele at Kritikerprisen for årets beste voksenbok 2004 går til Øyvind Rimbereid for diktsamlingen SOLARIS korrigert.
SOLARIS korrigert er en fantastisk diktsamling. Og det aller mest fantastiske ved den er det omfattende titteldiktet ”Solaris korrigert”. I dette diktet skriver Rimbereid science-fiction-poesi, en form for kontrafaktisk framtidshistorie hvor poeten ikke bare krysser umulige tidsavstander, men også strekker seg på tvers av språkene. Han plasserer rett og slett det lyriske jeget i en høyteknologisk verden anno 2480 og utstyrer det med et helt eget språk! Slik lyder en kort passasje fra dette diktet, hvor jeget etter å ha reflektert over robotenes lykke, over skillet mellom menneskenes og maskinenes kunnskap, forteller om en drøm han har når han ikke får sove:

SOMTIIMS ven aig ne svefndrauma kan,
aig draumen ein simpl, silly draum.
SO er den: AIG imago meg self
lefa innside ein astroide
vid hundre odder humans,
reisen vekk fra System Sol,
ne meir moons.
FOR all tiim
onli fara out.
VUL det einsamme
i uss da fersvinna?
NE point ou naa out til,
ne point ou gaa back til.
NE lengt meir.
SOM guder vul wi da lefa,
draumande om all
crying ovfr ne.

Umiddelbart er det ikke så lett å forstå dette språket. Men det er definitivt verdt å prøve. Kort fortalt dreier utdraget seg om at det lyriske jeget, som til daglig jobber med komplekse, undersjøiske robotsystemer et sted ute i Nordsjøen, forteller at han av og til drømmer om å leve i en asteroide sammen med hundre andre mennesker på vei vekk fra solsystemet for alltid. Det er på dette punktet han stiller det enkle, men provoserende spørsmålet: «VUL det einsamme / i uss da fersvinna?».

Paradoksalt nok er det nettopp det fremmede språket som gjør at spørsmålet henvender seg så direkte. Ville det ensomme i oss forsvinne om vi forlot verden? Ville lengselen forsvinne? Kanskje er det ingen som tror det. Men i det øyeblikket vi konfronteres med slike spørsmål på et så fremmed og likevel så gjenkjennelig språk, kles vi nakne foran dem og blir stående der uten våre sedvanlige forventninger og forsvarsmekanismer. Vi får på et vis lesningens uskyld tilbake.

Kanskje er det nettopp lesningens uskyld i møtet med dette framtidige verdensspråket som gjør SOLARIS korrigert til en så enestående diktsamling. På den ene siden vet vi ikke helt hvordan vi skal oppføre oss når vi leser den. På den andre siden klarer vi heller ikke å la være å suges inn i dette fremmede språklige universet som reiser så enkle, men uomgjengelige spørsmål ved menneskets historiske tilværelse. Kanskje er ensomheten og lengselen det som gir mennesket både fortid og framtid? Kanskje er språket det som gir oss en verden?

Tilstanden av uskyldig leselykke varer imidlertid bare en kort stund. Så snart vi er fortrolige med Rimbereids verdensspråk eksploderer det i ansiktene våre. Vi forstår at vi befinner oss i ruinene av eksisterende språk fra vår egen tid. Dansk, norsk, norrønt, tysk og engelsk har smuldret sammen og blitt til noe annet. Dermed innser vi hvor lite selvfølgelig vårt eget språk er. Denne erfaringen av språkenes kortvarige, forgjengelige natur, gir SOLARIS korrigert en dyp, elegisk dimensjon. For langt inne i Rimbereids nydelige framtidsspråk kan vi ane et vagt, maskinaktig savn etter det språket vi taler her og nå.

Jeg har oppholdt meg såpass lenge ved diktet «Solaris korrigert» både fordi det er et usedvanlig godt dikt, men også fordi det utgjør den tyngste avdelingen i SOLARIS korrigert. Samlingen består imidlertid av to avdelinger til. I den andre finner vi diktet ”Retrospeksjon”. Her tar Rimbereid oss med på veien tilbake fra titteldiktets framtidige språk og verden. Vi tumler bakover gjennom århundrene i et rasende tempo, fra 2480, via 2382, 2368 og 2150, for så å bli konfrontert med spørsmålet om hvordan livet vårt tar seg ut når vi nærmer oss 2021. Det fascinerende med denne historiske returen er at den eksplisitt skreller masken av det lyriske jeget i titteldiktet og bringer det tilbake til vår tid. I den tredje avdelingen befinner vi oss i den norske samtidspoesien, men ikke uten å lengte tilbake til den framtiden vi har vært vitne til i ”Solaris korrigert”.

Det er på tide at Kritikerprisen for årets voksenbok går til en diktsamling. Som sagt er det skamfullt at det har gått så lang tid. Ikke desto mindre: Gratulerer med Kritikerprisen, Øyvind Rimbereid!

(Prisen er en monotopi av Øyvind Torseter)

Ingen kommentarer: